utsettelser

Klokka er halv tov, og jeg sover fortsatt. Det vil si, ligger i senga med øynene lukket, jeg er fullstendig bevisst på alt som skjer rundt meg, men jeg fortsetter å late som om jeg sover, fordi jeg vet at når jeg våkner må jeg ta en masse valg jeg ikke vil ta.

Ja, jeg har sagt tidligere at jeg er et melodramatisk troll, så hvis dere synes dette høres for dumt ut, så får dere skylde på dere selv som leser. Dere bør begynne å kjenne meg nå.

Været er nydelig, blått og svalt og tull. Men ettellerannet sted på vei mot Tvedestrand regner det visst, så jeg får ikke besøk i dag, samtidig som jeg er hormonell og ustabil og kjenner at jeg kan enten sovne eller eksplodere nårsomhelst, så det er ikke så lurt for meg å kjøre heller... Nå var det bare å faktisk få sagt dette da.

"Jeg er ikke i form til å kjøre i halvannen time, danse på en eng av glassroser, for så og nok en gang måtte si hade og kjøre halvannen time hjem igjen."

Hvorfor må det være så vanskelig? Eller kanskje det ikke er det, kanskje det bare er jeg som er vanskelig? Isåfall. Hvorfor?! Det er slitsomt å være vanskelig!